Berntine – et seilende smil på 72 fot

skrevet av Eivind Luthen

Det var på nippet at Tønsberg endte opp med å bli skuteløs, at sjøfartsbyen ble en havn uten master, historie og identitet. Uten drømmer.
I så fall ville vi få en repetisjon av middelalderbyens exit. Det siste rest etter denne forsvant i 1864. Jeg tenker med vemodighet på rivingen av Mariakirken, siden den gang er kaupangen Tunsberg kun en fantasi, en historisk epoke tapt for alltid, nå kun et tomrom.
Ishavskuta Berntine ex Havnøy ble berget i siste øyeblikk. Gudskjelov. Den 118 år gamle galeasen var til salgs, flere interessenter ville kjøpe henne, men bypatrioter med Thorvald M. Haraldsen i spissen sørget for å skaffe frem kjøpesummen slik at hun forble i Tønsberg.
Og rederiet Berntine AS så dagens lys.

Berntine er mye mer enn et gammelt fartøy, hun er som flagget i rødt, hvitt og blått
en vårdag.
Hun er den maritime utgaven av Slottsfjelltårnet og et landemerke på sjøen.
Tønsbergs sjøfartshistorie er eldre enn byen, eldre enn vikingtid. Allerede de eldste bosetningene under jernalderen hadde primitive farkoster utstyrt med duk. Et seilende folk har vi alltid vært, det ligger i genene våre. Havet er vårt egentlige opphav. Det er Osebergskipet som er byens logo fremfor noe, ikke kremmervekta, ikke plogen, ikke hvalharpunen.
Berntine har en lang og levende fortid, hun er full av viktige fortellinger, om sjøfart. Om levd liv.
Hun er vakker, lukter godt av tjære, beveger seg grasiøst, vekker alles beundring. Et seilende smil på 72 fot.
Galeasen rommer verdensfortellinger, hun er summen av flere tusen års
teknologiutvikling. Bygd med plank fra Syd-Amerika har hun pløyet bølgene
lengst i nord, mot «Ultima Thule». Hun har vært en arbeidsplass i isødet, den
gang kampen for tilværelsen var knallhard. Hun har fraktet selskinn og plank.
Og klippfisk, en gang Norges olje. Da hun het Havnøy seilte hun i en årrekke
med hundrevis av ungdommer, ga dem gode livsopplevelser, fikk dem å strekke seg
etter noe På fjorden er hun en dronning som alle beundrer og bukker for.
Berntine er ikke en utgiftspost, hun har ikke gått ut på dato, er ikke fremmed.
Ishavskuta Berntine er mye mer enn et kulturminne, hun er også et «romskip» som tar oss med inn i fremtiden, til ukjente havner, gir oss visjoner, kunnskap, et liv med innhold. Hun er økologi på kjøl, båret frem av humanisme, mekanikk og vindkraft.
Berntine bringer menneskene sammen, gamle og unge, menn og kvinner, landkrabber og sjøulker.
Å drifte Berntine burde ikke være en kampsak. Snarere en æresak
Å støtte rederiet med aksjer og medlemskap burde inngå som et moralsk imperativ for enhver som hevder at Tønsberg er sted som betyr noe. Et viktig sted i verden. La det ikke bare bli med vakre ord og floskler.
Jeg ønsker Berntine hell og lykke i årene som kommer
Må hun få selskap av Osebergskipet II og Kysten, nyrenovert og med
dampen oppe!
Eivind Luthen